Stigespill er ren flaks, så spill det ordentlig

Vi tar den ærlige delen først. Stigespill har ingen ferdigheter i seg. Ikke litt, ingen i det hele tatt. Hver spiller kaster, hver spiller flytter, ingen tar noen avgjørelse på noe tidspunkt. Utfallet av et parti er avgjort i samme øyeblikk som terningen lander.

Det er ingen kritikk. Det er hele grunnen til at spillet har overlevd i århundrer, og hvorfor en seksåring kan slå en voksen uten at noen lar dem vinne. Men det betyr at det interessante spørsmålet ikke er hvordan man vinner. Det er hvordan man spiller.

Brettet gjør mer enn du tror

Selv uten avgjørelser har brettet en form, og hvis du kjenner den, blir spillet morsommere å følge.

De lange stigene tidlig er de som avgjør partier. En stige blant de første tjue rutene kan løfte deg mesteparten av veien opp, og det er derfor en spiller kan se håpløs ut i ti runder og så lede. Slangene nær toppen gjør det samme baklengs, og de er grunnen til at ingen er trygg før de faktisk lander på 100.

Den siste strekningen er den grusomme delen. Du trenger nøyaktig riktig kast for å gå i mål. En spiller som står på 97 og trenger en treer, kan se to andre passere mens den selv slår firere og femmere. Det er ikke uflaks, det er designet, og det er det som holder alle med i spillet til siste runde.

Fire spillere er riktig antall

Med to spillere er det et myntkast som tar ti minutter. Med fire blir det en publikumssport, fordi det alltid er noen som klatrer og noen som faller, og svingningene rammer forskjellige personer til forskjellige tider.

Hvis du velger modus, velg den med flest personer.

Hvilken modus du faktisk bør bruke

Snakes and Ladders Jim gir deg fire måter å spille på, og de er virkelig forskjellige opplevelser, ikke det samme med forskjellige etiketter.

• Privat rom er det beste. Lag et rom, send koden, så er det bare gjengen deres. Dette er versjonen som føles som brettspillet, fordi vitsene er poenget og du spiller med folk du kjenner.
• På nett med fremmede holder til å fylle fem minutter, men det er ingen å le av når du treffer den store slangen, og da er det meste av underholdningen borte.
• Bytt på én enhet er det nærmeste det ekte spillet. Én mobil på bordet, alle lener seg frem. Det fungerer mye bedre enn det høres ut.
• Mot datamaskinen finnes for når du vil spille og ingen andre er i nærheten. Det er en fin måte å få tiden til å gå i en kø.

Å spille med barn

Dette er spillets egentlige jobb, og det er verdt å si hvorfor det er så godt på det.

Et barn kan spille stigespill på helt like vilkår med en voksen allerede den første dagen. Ingen handikap, ingen som tar det rolig, ingen forklaring. Barnet kan vinne på ordentlig og vet at det var en ekte seier, og det er en annen følelse enn å få vinne i noe vanskeligere.

Spillet lærer også i det stille bort å telle til hundre, å vente på tur og å tape uten at verden går under. Det er ikke lite.

Kortversjonen

• Det finnes ingen strategi, og å late som noe annet ødelegger spillet
• Tidlige stiger og sene slanger er der svingningene kommer fra
• Fire spillere er mye bedre enn to
• Private rom med folk du kjenner, er den klart beste modusen
• Det er et av få spill der et lite barn konkurrerer rettferdig mot en voksen

Vil du ha et spill du kan bli bedre i, har vi Ludo. Vil du ha tjue minutter der ingen har noen fordel og alle roper til en skjerm, er dette riktig spill.