Ludo eller stigespill: hvilket er egentlig et spill?

Halvparten av gangene kommer de i samme eske. Samme kvadratiske brett, samme ene terning, samme fire fargede brikker, ofte trykt på hver sin side av ett og samme sammenleggbare ark. Familier behandler dem som to smaker av det samme.

De er slett ikke det samme, og forskjellen er verdt å forstå før du velger ett av dem å spille med noen.

Testen

Her er spørsmålet som skiller dem: har du på noe tidspunkt i spillet et valg?

I stigespill, nei. Du kaster, og det finnes nøyaktig én ting som skjer etterpå. Brikken din flytter så mange ruter. Lander den på en stige, går du opp, lander den på en slange, går du ned. Du bestemmer aldri noe som helst. En veldig god spiller og en person som aldri har sett brettet før, vinner like stor andel av partiene over tid.

I Ludo, ja. Du kaster, og så velger du hvilken av de fire brikkene dine du skal flytte. Det ene valget, gjentatt femti ganger per parti, er der spillet finnes.

Hvorfor det betyr mer enn det høres ut

Et spill uten avgjørelser er ikke et dårlig spill. Det er en annen type ting – nærmere å se på et løp enn å løpe det. Det har ekte bruksområder.

• Veldig små barn kan spille det på ordentlig. Det finnes ingen strategi å være dårligere i, så en femåring er en ekte motstander for en voksen.
• Ingen kan få skylden. Å tape er aldri noens feil, og det holder stemningen vennlig.
• Det er kort. Et parti tar noen minutter uten noen betenkningstid.
• Alle kan spille samtidig som de gjør noe annet.

Et spill med avgjørelser krever mer og gir mer tilbake. Ludo har øyeblikk der du ser riktig trekk og tar det, og øyeblikk der du tar feil trekk og ser det koste deg elleve ruter senere.

Hva Ludo faktisk krever av deg

Valget høres lite ut til du ser hva som henger på det.

En ensom brikke kan slås ut og sendes tilbake til start. To av brikkene dine på samme rute danner en sperre ingen kan passere. Så hvert kast er egentlig et spørsmål om risiko: skal jeg skyve denne brikken frem i det åpne, eller skal jeg samle?

Den vanlige feilen er å spre alle fire brikkene jevnt rundt brettet. Det føles som fremgang på fire fronter. I virkeligheten er det fire separate mål, ingen beskyttet, og én eneste uheldig periode gjør alt ugjort.

Spill Ludo Jim i tjue minutter, så kjenner du mønsteret – partiene du taper, er som regel de der du hadde brikkene spredt og ingenting som beskyttet noe som helst.

Hva stigespill egentlig gjør

Brettet er designet, selv om spillingen ikke er det. Den lange slangen nær toppen finnes for å ta noen som er på vei til å vinne, og slippe dem ned nesten til starten. Det er ingen tilfeldighet i oppsettet, det er hele poenget med spillet.

De opprinnelige versjonene av spillet var moralsk opplæring – stigene var dyder, slangene var laster, og budskapet var at én eneste dårlig handling gjør mye godt ugjort. Det moderne brettet beholder formen og hopper over prekenen.

Å vite det endrer hvordan spillet føles. Frustrasjonen nær toppen er designet som fungerer, ikke spillet som er urettferdig.

Snakes and Ladders Jim bruker det vanlige brettet med hundre ruter, med den slangen på plass.

Hvilket du bør spille

Velg stigespill når poenget er å være sammen med noen heller enn å konkurrere – små barn, et parti mens dere prater, noe å fylle fem minutter med.

Velg Ludo når du vil at utfallet skal bety noe. Fire voksne som spiller Ludo ordentlig, er en ekte konkurranse, og den som vinner flest partier i løpet av en kveld, er ikke den som kastet best.

En rettferdig måte å avgjøre saken på

Spill tre av hvert. I partiene med stigespill, legg merke til hvor ofte du hadde noe å tenke på. I partiene med Ludo, legg merke til hvor ofte du stoppet opp før du flyttet.

Den pausen er forskjellen. Alt annet ved de to spillene – brettet, terningen, brikkene – er den samme drakten over to veldig forskjellige ting.